Utsatt

… men jeg var akkurat høyt nok til at jeg kunne se horisonten ut mellom de andre tretoppene. Fikk en smak av hvor voldsomt et landskap kan være. Og da skjønte jeg ett eller annen, tror jeg, om Dag Ronny. Jeg fikk i hvert fall en ny inngang til å se på maleriene hans. Som betrakter av maleriene, kan det være greit å forestille seg nettopp det at man klamrer seg fast til en svaiende tretopp. Utsatt… Du bestemmer deg for å kalle den ene flata for jord, selv om du vet det egentlig er en avgrunn. Den andre flata bestemmer du deg for å kalle himmel, selv om du vet det egentlig er en drøm du har fremfor deg. Og den linja som tegnes opp der hvor de to flatene presser kroppene sine mot hverandre, den linja, som du like gjerne kunne ha kalt lengsel, bestemmer du deg ganske enkelt for å kalle horisont… Dess mer du stirrer på horisonten, dess mer føler du at det egentlig er den som stirrer på deg. Sett langt der borte fra, er det du som er langt borte, smelta inn som en ubetydelig detalj i ei ellers helt jevn og myk linje. På denne tynne skorpa, mellom en avgrunn vi ikke makter å ta innover oss og en drøm vi ikke forstår, her lever vi livene våre… Du stirrer på horisonten som om den var selve livet i ett riss, du stirrer helt til den begynner å dirre, åpne seg… Horisonten er allerede en vibrerende streng, som glemselen igjen og igjen stryker over med buen. Og den sangen du hører er ikke etterligning, nei, men et ekko. Sånn høres du ut, når landskapet kaster deg tilbake. Dette er lyden av din egen stemme. Din egen røst som roper …

Forfatter Demian Vitanza

Nettavisen Halden24, 2016

(Utdrag av åpningstalen ved utstillingen på Galleri Rød Herregård 2016)